Lyrics and translation Helge Borglund - Det Lysnet I Skogen

Det Lysnet I Skogen

Det lysnet i skogen da ilte jeg frem
Snart sto jeg hvor bakkestupet skrånet.
Jeg så den vide bygd og jeg så mitt kjære hjem,
Jeg så hvor de fjerne åser blånet.
Jeg så de brede fjorder som skar seg inn i bukt,
Og elven så jeg blinke og krumme seg så smukt,
Jeg lengtes til de sollyse sletter.

Og dog var det atter som den sukkende li,
Kunne blidelig holde meg tilbake,
Som om den bak meg hvisket: Forlater du min sti,
For ned i folkevrimmelen å drage.
Akk skogen og fjellvannet hadde i mitt sinn
For første gang suset sin vemodstanke inn,
Og siden jeg glemmer den vel aldri.

Thi ofte når jeg går i den myldrende by,
Med de bonede skinnende saler,
Den samme hvisken lyder så bønnlig så blyg,
Fjernt henne fra min barndoms grønne daler.
Da griper meg en lengsel til skog og til fjell,
Jeg hører atter bjeller og lurlokk hver kveld,
Og sus gjennom skjeggete graner.

Lights in the Forest

Lights shimmered in forests when I hastened forth
Soon I stood where the hillside fell.
I saw the wide countryside and I saw my dear home,
I saw where distant hills turned blue.
I saw the broad fjords cutting into the bay,
And the river I saw gleaming and curving so beautifully,
I yearned for sunny plains.

Yet again it was as if the sighing hillside
Could gently hold me back.
As if it whispered behind me: Leave my path
To venture down into the teeming crowd.
Alas, the forest and lake had in my breast
For the first time murmured their melancholic thought,
And since I forget it never.

For often when I walk in the teeming city,
With its polished, gleaming halls.
The same whisper sounds so entreating, so shy,
Far from her of my childhood's green valleys.
Then a longing seizes me for forest and mountain.
I hear again bells and lure calls every evening,
And a whisper through bearded firs.