Paroles et traduction Lynni Treekrem - Mot Soleglad

Mot Soleglad

Det stig av hav eit alveland
Med tind og mo;
Det kviler klårt mot himilrand
I kveldblå ro.

Eg såg det tidt som sveipt i eim
Bak havdis grå;
Det er ein huld, ein heilag heim,
Me ei kann nå.

Ho søv, den fine tinderad
I draume-bann;
Men so ei stund ved soleglad
Ho kjem i brand.

Når dagen sig som eld og blod
I blåe-myr,
Det logar upp med glim og glod
Og æventyr.

Det brenn i brè og skjelv og skin
Med gullan-bragd,
Og lufti glø'r i glans av vin,
Sylv og smaragd.

Men av han døyr, den bleike brand,
Som slokna glod,
Og klårt som fyrr ligg alveland
I kveldblå ro.

Eg lengta tidt på trøytte veg
Der ut til fred;
Men landet fyrst kann syne seg
Når sol gjeng ned.

Mot Soleglad

It rises from the sea, a fairy land,
With peaks and moors;
It rests clear against the horizon,
In the evening's blue peace.

I often saw it veiled in mist,
Behind the grey sea haze;
It is a hidden, a holy home,
We can't reach with an oar.

It sleeps, the fine row of peaks,
In a dream's embrace;
But now and then at sunset,
It comes alive with fire.

When the day flows like fire and blood,
In the blue of the swamp,
It blazes up with a gleam and glow,
And adventure.

It burns in glacier and rock and shines,
With golden hue,
And the air glows in the gleam of wine,
Silver and emerald.

But then it dies, the pale firebrand,
Like dying embers,
And clear as before lies the fairy land,
In the evening's blue peace.

I often yearned on my weary way,
To get out there for peace;
But the land first shows itself,
When the sun goes down.