Paroles et traduction Moddi - Kjerkegård ved havet

Kjerkegård ved havet

Sola flyt som gull i disen
Der vi styre inn mot land
Og finn ly førr nattebrisen
Me ei lun og sørvendt strand.
Her gror skjørbuksurt i sainna
Lenger opp enn floa når,
Og fra støa finn eg stien
Mot en gammel kjerkegård.
På ei stille midnattsvandring
I ei nordnorsk natt i juni
Ser eg kors med navn og årstall
Mella reir med egg og dun i.
Her går livet mot førrnying
Mellom gamle, glømte grave
I en kort og hektisk sommar
På en kjerkegård ved havet.
Hit kom dem som stormen sparte,
Her ligg dem som gjekk og venta,
Dem som fall førr tæringssotten,
Dem som spanskesjuka henta.
På de gamle, morkne merkan
Kan eg endå namnan lese,
Og eg spør meg sjøl: Kem va dem,
Dem som søv her under gresset?
Kem va du, Elfrida Angel,
Som så kort et liv fekk låne?
Fekk du dansa før du døe,
17 år og knapt en måne?
Eller du, Andreas Hansa,
Va du av et folk eg kjenne?
- Og med handa mot et gravkors
Høyre eg en båt som lende:
Mainnemål i sommarkvelden,
Lyd av tunge åttringsåre,
Folk som dreg en kjøl mot sanda,
Løfte opp ei svartbredd båra.
Og i sus av nattebrisen
Kan eg ane enkegråten
Der et likfølge passere
Etter stien ifrå båten.
E det ekko av en salme?
Bibelord til trøst i nøa,
Vigsla mold mot kistelokket,
Steg som fjerne seg mot støa?
Synet kverv og tankan klårne
Der eg våkne opp av transen,
Mens en flokk med svarte skarva
Segle inn i nattsolglansen.
På den gamle kjerkegården,
Vendt mot ver og vinterstorma,
Ligg historia begrovven
Om et folk som havet forma.
Her søng vinden sine salma
I en hardfør, arktisk flora
Som slår rot og pine næring
Av den magre skjeillsandjorda.
Men der lyse tiriltunge
Bak herakleum og karve,
Som ei helsing til de unge
Som en vedhard kyst fekk arve.
Og i nord, mot nattsolbrannen,
Mumle havet sine minna,
Som en mollstemt orgelfuge
Under bratte gråsteinstinda.

Churchyard by the Sea

The sun floats like gold in the haze
As we head towards the land
And find shelter before the evening breeze
On a sheltered and south-facing beach.
Here scurvy grass grows in the sand
Higher than the tide reaches,
And from the shore I find the path
To an old churchyard.
On a quiet midnight walk
On a northern Norwegian night in June
I see crosses with names and dates
Between nests with eggs and down.
Here life moves towards renewal
Between old, forgotten graves
In a short and hectic summer
In a churchyard by the sea.
Here came those that the storm spared,
Here lie those that waited and went,
Those that fell to consumption,
Those that the Spanish flu took.
On the old, rotten markers
I can still read the names,
And I ask myself: Who were they,
Those that sleep here under the grass?
Who were you, Elfrida Angel,
Who received such a short life?
Did you dance before you died,
17 years old and barely a month?
Or you, Andreas Hansa,
Were you of a people I know?
- And with my hand on a grave cross
I hear a boat land:
Mainnemål on the summer evening,
Sound of heavy rowing oars,
People dragging a keel towards the sand,
Lifting a black-edged boat.
And in the gust of the evening breeze
I can sense the weeping of widows
Where a funeral procession passes
Along the path from the boat.
Is that the echo of a hymn?
Bible words for comfort in distress,
Consecrated soil against the coffin lid,
Steps that move away towards the shore?
The vision fades and my thoughts clear
As I wake up from the trance,
While a flock of black cormorants
Sail into the night sun's glow.
In the old churchyard,
Facing weather and winter storms,
The history lies buried
Of a people shaped by the sea.
Here the wind sings its songs
In a hardy, arctic flora
That takes root and finds nourishment
From the meager shell sand soil.
But there a bright snowdrop
Behind hogweed and caraway,
As a greeting to the young
That a tough coast made to inherit.
And in the north, against the midnight sun's flame,
The sea murmurs its memories,
Like a minor-keyed organ fugue
Under steep gray cliffs.