Текст и перевод песни Agnes Buen Garnås - Draumkvedet

Draumkvedet

Draumkvedet

Dette er eit visjonsdikt, som handlar om ein ung mann som fall i søvn julekvelden, og vakna til feiringa av trettandagen. Da fortalde han om draumen, ei reise til dødsriket og tilbake. Dette religiøse diktet
Har forankring i katolsk tru, men også i norrøn mytologi og i norsk folketru. Forskarane meiner at det
Er frå 1500-talet før reformasjonen vann fram.

I
Vil du meg lyde, eg kveda kan
Om einkvan nytan drengjen,
Alt om 'n Olav Åsteson,
Som heve sovi så lengje.
Han la seg ned om joleftan,
Sterkan svevnen fekk,
Vakna kje fyrr om trettandagjen,
Då folkjet åt kyrkjun gjekk.
Og det var Olav Åsteson,
Som heve sovi så lengje.
Han la seg ned om joleftan,
No hev 'n sovi så lengje,
Vakna kje fyrr om trettandagjen,
Då fuglana skoke vengjir.
Han vakna kje fyrr om trettandagjen,
Då soli rann i lie,
Då sala han ut fljotan folen,
Han ville åt kyrkjun rie.
Presten stend'e fyr altare
Og les opp lestine lange,
Olav set seg i kyrkjedynni
Og tel'e draumane mange.
Gamle mennar og unge
Dei gjev'e ette gaum'e
Med' han Olav Åsteson
Tel'e sine draume.
II
Eg la meg ned om joleftan,
Sterkan svevnen fekk,
Vakna kje fyrr om trettandagjen,
Då folkjet åt kyrkjun gjekk.
For månen skin'e
Og vegjine falle så vide.
Eg hev vori meg opp med sky
Og ned-att med havet svarte;
Den som vil mitt fotspor fylle,
Lær kje av blidom hjarta.
Eg hev vori meg opp med sky
Og ned-att med havsens grunne;
Den som vil mitt fotspor fylle,
Lær kje av blidom munne.
Eg hev vori meg opp med sky
Og ned-att på svarte dikje;
Eg hev sétt åt heite helvite
Og ein deil av himmerikje.
Eg hev fari ivi vigde vatnet
Og ivi djupe dalar;
Høyrer vatn, og ser det inkje,
Unde jordi så mune det fara.
Eg er så trøytt og ferde-mod,
Og inna så mune eg brenne;
Eg høyrer vatn, og fær det inkje,
Unde jordi så mune det renne.
Inkje kneggja soten min,
Inkje gøydde min hund'e,
Inkje gol dei ottefuglan':
Det tottest meg vera under.
Eg var meg i auromheime
I mange netter og trå,
Det veit gud i himmerik
Hosse mang ei naud eg såg.
Eg kan noko av kvòrjom
Derfyr tikjest eg frod;
Eg var longe i moldi mòka,
Ha eg tott den dauden god.
III
Fysste eg var i uteksti,
Eg fór ivi tynnyr-mog:
Sund'e gjekk mi skarlakskåpe
Og neglan' av kvòr min fot.
For månen skin'e
Og vegjine falle så vide.
Så var eg meg i uteksti
Igjennom den tynnyr-ring:
Sund'e gjekk mi skarlakskåpe
Og neglan' av kvòr min fing.
Kjem eg meg åt Gjallarbrui,
Ho heng'e så hågt i vinde;
Ho er òll med gulle slengji
Og saum i kvòrjom tinde.
Ormen høgg'e, og bikkja bit'e,
Og stuten stend midte på leii:
Tri er tingji på Gjallarbrui,
Og alle er gramme og vreide.
Bikkja bit, og ormen sting,
Og stuten stend og stangar –
Det slepp ingjen ivi Gjallarbrui
Som feller domane vrange.
Eg hev gjengji Gjallarbrui,
Ho er både bratt og lei;
Vassa så hev eg dei Våsemyran',
No er eg kvitt'e dei.
Va'i så hev eg dei Våsemyran',
Der hev kje sta'i meg grunn;
No hev eg gjengji Gjallarbrui
Med rapa mold i munn.
Eg hev gjengji Gjallarbrui,
Og der var krokane på;
Men eg totte tyngre dei Gaglemyran',
Gud bære den dei skò gå!
IV
Så kom eg meg åt votno dei,
Der isane brunne blå;
Gud skaut det i hugjen min:
Eg vende meg derifrå.
For månen skin'e,
Og vegjine falle så vide.
Eg var meg i auroheime,
Ingjen der eg kjende,
Berre ho sæle gudmor mi
Med raude gull på hende.
Sume fór ivi Grimaråsen
Og sume ivi Skålestrond,
Men dei som fór ivi Gjallarhylen,
Dei kome våte fram.
Så tok eg av på vetterstig
Alt på mi høgre hònd;
Der såg eg meg til Paradis,
Det lyser ivi vene lònd.
Der såg eg att'e gudmor mi;
Meg mune kje bet'e gange:
Reis du deg til Brokksvalin,
Der skò domen stande.
V
Kjem eg meg åt pilegrimskyrkjun,
Der var meg ingen mann kjend'e,
Berre ho gode gudmor mi
Med raude gull på hende.
I Brokksvalin
Der skò domen stande.
Der kom ferdi norantil,
Og den rei no så kvast;
Fyre rei Grutte gråskjeggje
Alt med sitt store brass.
Der kom ferdi norantil,
Det totte eg vera vesst;
Fyre rei Grutte gråskjeggje,
Han rei på svartan hest.
Der kom ferdi sunnantil,
Det tottest meg vera best;
Fyre rei sankte såle-Mikkjel,
Han rei på kvitan hest.
Der kom ferdi sunnantil,
Og den rei no så tvist;
Fyre rei sankte såle-Mikkjel,
Neste Jesum Krist.
Der kom ferdi sunnantil,
Ho tottest meg vera trå:
Fyre rei sankte såle-Mikkjel,
Og luren unde armen låg.
Det var sankte såle-Mikkjel,
Han bles i luren lange:
Og no skò alle såline
Fram fyr domen gange!
Men då skolv dei synde-såline
Som ospelauv fyr vinde,
Og kvòr den, kvòr den sål der var,
Ho gret fyr syndine sine.
Det var sankte såle-Mikkjel,
Han vog i skåle-vikt;
Så vog han alle synde-såline
Bort til Jesum Krist.
VI
Eg såg meg einom drengjen,
Det fysste eg vart ved,
Liten småsvein bar han i fangje
Og gjekk i jordi til knes.
I Brokksvalin
Der skò domen stande.
Kjem eg meg åt manne dei,
Kåpa den var bly:
Hass arme sål i dessom heime
Var trong i dyre tid.
Kjem eg meg åt monno dei,
Dei bar på gloande jord:
Gud nå'e dei fattige såline
Som flutte deildir i skog!
Kjem eg meg åt bonno dei,
Dei stoge så hågt på glo:
Gud nå'e dei synduge såline,
Ha banna bort far og mor!
Kjem eg meg åt podda og ormen
Dei hoggje kvòrare med tanne:
Det var synduge syskjeni
Som ha'e kvòrare banna.
Der møtte eg dei ormane tvei,
Dei bit'e kvòrare i sporde:
Det var dei synduge syskjenbonni
Som gifte kvòrare på jordi.
Kjem eg meg åt Syslehuset,
Det var trollkjeringan' inne:
Dei sto kinna i raude blodet,
Det var så tung ei vinne.
Der er heitt i helvite,
Heitar hell nokon hyggje;
Der hengde dei 'pivi ein tjørukjetil
Og brytja ned-i ein presterygg'e.
VII
Sæl er den i fø'esheimen
Fatige gjev'e sko:
Han tar inkje berrføtt gange
På kvasse heklemog.
Tunga talar,
Og sanning svarar på domedag.
Sæl er den i fø'esheimen
Fatige gjev'e ku:
Han tar inkje sumlug gange
På håge Gjallarbru.
Sæl er den i fø'esheimen
Fatige gjev'e brau:
Han tar inkje ræ'ast i auromheime
Fyr horske hundegau.
Sæl er den i fø'esheimen
Fatige gjev'e konn:
Han tar ikkje ræ'ast på Gjallarbrui
Fyr kvasse stutehonn.
Sæl er den i fø'esheimen
Fatige gjev'e mat:
Han tar inkje ræ'ast i auromheime
Anten fyr hæ'e hell hat.
Sæl er den i fø'esheimen
Fatige gjev'e klæ'e:
Han tar inkje ræ'ast i auromheime
Fyr håge kjellar-bræ'e.
Tunga talar,
Og sanning svarar på domedag.
VIII
Gamle mennar og unge
Dei gjev'e etter gaum'e
Det var han Olav Åsteson,
No hev han tålt sine draume.

(Frå Utval av norske folkeviser ved Knut Liestøl og Moltke Moe, 1971)

Ordforklaringar
Nytan: dugande
Skoke: rista, av skake
Fljotan: rask, snar
Lestine: dei heilage tekstane
Dynni: døra
Dei gjev'e ette gaum'e: dei gir akt på det
Blidom: dativ av blid
Dikje: hengjemyr
Vigde vatnet: heilag elv i dødsriket
Ferde-mod: trøytt av ferda
Soten: svart hest, her: helhesten
Ottefuglan: morgonfuglane
Auromheime: den andre verda
Trå: som går langsamt
Kvorjom: kvart (dativ av kvòr: kvar og ein)
Frod: vis, klok
Longe i moldi mòka: for lang tid sidan gravlagd
Uteksi: ei samanblanding av extasis: bortrykking frå lekamen og exitus: utferd; her: sjela si ferd til
Dødsriket
Tynnyr-mog: tornemo
Skarlakskåpe: kåpe i fint, høgraudt ullstoff
Gjallarbrui: gullagd bru over elva Gjoll, som førte til Hel,
Dødsriket

The Dream Song

The Dream Song

This is a vision poem, about a young man who fell asleep on Christmas Eve, and woke up to the celebration of the Thirteenth Day of Christmas. Then he told about the dream, a journey to the realm of the dead and back. This religious poem
is rooted in the Catholic faith, but also in Norse mythology and Norwegian folk beliefs. Researchers believe that it
dates from the 16th century, before the Reformation gained ground.

I
Will you listen to me, I can tell a ballad
About a certain valiant young man,
All about Olav Åsteson,
Who has slept for so long.
He lay down on Christmas Eve,
A heavy sleep he got,
Did not wake up until the Thirteenth Day of Christmas,
When people went to church.
And it was Olav Åsteson,
Who has slept for so long.
He lay down on Christmas Eve,
Now he has slept so long,
Did not wake up until the Thirteenth Day of Christmas,
When birds were flapping their wings.
He did not wake up until the Thirteenth Day of Christmas,
When the sun set in the hillside,
Then he saddled his swift steed,
He wanted to ride to church.
The priest stood by the altar
And read the long lesson,
Olav took a seat in the church doorway
And recounted his many dreams.
Old men and young
They paid close attention
As Olav Åsteson
Recounted his dreams.
II
I lay down on Christmas Eve,
A heavy sleep I got,
Did not wake up until the Thirteenth Day of Christmas,
When people went to church.
For the moon is shining
And the roads stretch out far and wide.
I have been up with the sky
And down again with the black sea;
He who wants to follow my footsteps,
Should not learn from a light heart.
I have been up with the sky
And down again with the ocean floor;
He who wants to follow my footsteps,
Should not learn from a light mouth.
I have been up with the sky
And down again on the black mire;
I have looked towards hot hellfire
And a part of the kingdom of heaven.
I have travelled over the sacred river
And over deep valleys;
I hear water, but see it not,
Under the earth so silently it flows.
I am so tired and weary,
And inside me I feel like I am burning;
I hear water, but get none,
Under the earth so silently it runs.
My black horse does not neigh,
My hound does not bark,
The birds of dawn do not crow:
This seemed to me a wonder.
I was in the otherworld
For many nights and days,
God in heaven knows
How much hardship I saw.
I know something of everyone
Therefore I appear wise;
I was buried in the dark earth long ago,
I thought death was good.
III
First I was in ecstasy,
I went over thorny moors:
My scarlet cloak was torn
And the nails of each of my feet.
For the moon is shining
And the roads stretch out far and wide.
So I was in ecstasy
Through the thorny ring:
My scarlet cloak was torn
And the nails of each of my fingers.
I come to Gjallarbrui,
It hangs so high in the wind;
It is all covered with gold hinges
And sewn in every joint.
The serpent bites, and the dog bites,
And the ox stands in the middle of the road:
Three things are on Gjallarbrui,
And all are angry and fierce.
The dog bites, and the serpent stings,
And the ox stands and butts –
None escape over Gjallarbrui
Who pronounce false judgments.
I have walked across Gjallarbrui,
It is both steep and difficult;
I have waded through the Våsemyran marshes,
Now I am free of them.
I have waded through the Våsemyran marshes,
There was no solid ground for me;
Now I have walked across Gjallarbrui
With rotten soil in my mouth.
I have walked across Gjallarbrui,
And there were hooks on it;
But I thought the Gaglemyran marshes heavier,
God help those who must walk there!
IV
So I came to the lakes,
Where the ice burns blue;
God reminded me:
I turned away from there.
For the moon is shining,
And the roads stretch out far and wide.
I was in the otherworld,
No one there I knew,
Except my blessed godmother
With red gold on her hands.
Some went over Grimaråsen
And some over Skålestrond,
But those who went over Gjallarhylen,
They came out wet.
So I set off on the winter path
All on my right hand;
There I saw Paradise,
It shines in fair lands.
There I saw my godmother again;
I could not have travelled better:
Go up to Brokksvalin,
That is where the judgment will be held.
V
I came to the pilgrim church,
There was no man I knew,
Except my good godmother
With red gold on her hands.
In Brokksvalin
That is where the judgment will be held.
A procession came from the north,
And it travelled so fast;
In front rode Grutte Greybeard
With his great fanfare.
A procession came from the north,
I thought it was terrible;
In front rode Grutte Greybeard,
He rode a black horse.
A procession came from the south,
It seemed to me the best;
In front rode Saint Michael,
He rode a white horse.
A procession came from the south,
And it travelled so slowly;
In front rode Saint Michael,
Next to Jesus Christ.
A procession came from the south,
It seemed to me to be silent:
In front rode Saint Michael,
And the trumpet lay under his arm.
It was Saint Michael,
He blew the long trumpet:
And now all the souls
Must go before the judgment!
But then the sinful souls trembled
Like aspen leaves in the wind,
And every single soul that was there,
Wept for their sins.
It was Saint Michael,
He weighed on the scales;
Then he weighed all the sinful souls
Over to Jesus Christ.
VI
I saw a young man,
It was the first I noticed,
A little boy he carried in his arms
And walked in the earth to his knees.
In Brokksvalin
That is where the judgment will be held.
I come to these men,
Their cloaks were of lead:
Their souls in this world
Were stingy in times of need.
I come to these people,
They carried burning earth:
God help the poor souls
Who moved boundary markers in the forest!
I come to these peasants,
They stood so high on embers:
God help the sinful souls,
They cursed their father and mother!
I come to the toad and the serpent
They bit each other with their teeth:
They were sinful siblings
Who had cursed each other.
There I met two serpents,
They bit each other in the tail:
They were sinful brother and sister
Who married each other on earth.
I come to the Syslehuset (House of Correction),
The troll women were inside:
They stood up to their necks in red blood,
It was such a heavy punishment.
It is hot in hellfire,
Hotter than anyone can imagine;
There they hung by a rope of cowhide
And plunged down into a priest's back.
VII
Blessed is he who in the world of the living
Gives shoes to the poor:
He will not have to walk barefoot
On sharp thorny moors.
The tongue speaks,
And truth will be revealed on Judgment Day.
Blessed is he who in the world of the living
Gives a cow to the poor:
He will not have to travel miserably
On high Gjallarbru.
Blessed is he who in the world of the living
Gives bread to the poor:
He will not have to be afraid in the otherworld
Of the fierce hounds' barking.
Blessed is he who in the world of the living
Gives a horse to the poor:
He will not have to be afraid on Gjallarbrui
Of the sharp ox horns.
Blessed is he who in the world of the living
Gives food to the poor:
He will not have to be afraid in the otherworld
Of either hatred or hostility.
Blessed is he who in the world of the living
Gives clothes to the poor:
He will not have to be afraid in the otherworld
Of the high cellar flames.
The tongue speaks,
And truth will be revealed on Judgment Day.
VIII
Old men and young
They paid close attention
It was Olav Åsteson,
Now he has recounted his dreams.

(From Selected Norwegian Folk Ballads by Knut Liestøl and Moltke Moe, 1971)

Glossary
Nytan: valiant
Skoke: shook, from 'skake'
Fljotan: swift, quick
Lestine: the holy texts
Dynni: the door
Dei gjev'e ette gaum'e: they pay attention to it
Blidom: dative of 'blid'
Dikje: hanging bog
Vigde vatnet: sacred river in the realm of the dead
Ferde-mod: weary from the journey
Soten: black horse, here: the hell horse
Ottefuglan: the birds of dawn
Auromheime: the other world
Trå: moving slowly
Kvorjom: each (dative of 'kvòr': each and every one)
Frod: wise
Longe i moldi mòka: buried long ago
Uteksi: a blend of ecstasy: separation from the body, and exitus: departure; here: the soul's journey to
the realm of the dead
Tynnyr-mog: thorny moors
Skarlakskåpe: cloak in fine, scarlet wool
Gjallarbrui: gold-plated bridge over the river Gjoll, which led to Hel,
the realm of the dead