Текст и перевод песни Arnstein Tungvåg - Den Blindes Sang

Den Blindes Sang

I min barndoms sorgløse dager
Så jeg sollyset skinnet på jord
Jeg så engen av blomster så fager
Jeg så smil hos min kjærlige mor

Å, hvor ungdommens måne kan skinne
Stjerner blinker på himmelen blå
Men det lys som ei går meg av minnet
I min elskedes øyne jeg så

Når en mann sine kjæreste verner
Kan bekymringen titt være stor
Men små øynenes tindrende stjerner
Er den herligste glede på jord

Akk en dag under arbeidets møye
Det var år nittenhundre og fem
Traff en sten så jeg mistet mitt øye
Og for en jammer og gråt i mitt hjem

Men en far kan selv enøyet streve
For sitt hjem og det daglige brød
Han kan glede seg ved at få leve
Når i hjemmet det ei hersker nød

Men en aften var ulykken ute
Av et slag jeg i blindhet ble satt
Da det var som det stengtes en rute
Og hvor før det var dag ble det natt

Ja det nytter jo ikke å klage
Over skjebnen som var meg så hård
Men å være til byrde og plage
Er en sorg som til hjertet mitt går

Uten dag, uten sol må jeg leve
Og det kan jeg nok bære med tål
Men for mine kjære å streve
Er i livet mitt eneste mål

The Blind Man's Song

In my childhood's carefree days
I saw the sunlight shining on the earth
I saw meadows of flowers, so lovely
I saw a smile on my loving mother's face

Oh, how the moon of youth can shine
Stars twinkle in the blue sky
But the light that burns within my memory
In the eyes of my beloved I spied

When a man cherishes his loved ones
Worries can often be great
But the twinkling stars of small eyes
Are the greatest joy on earth

Alas, one day, while working hard
It was nineteen hundred and five
A stone hit me and I lost my eye
And there was great anguish and weeping in my home

But a father, even with one eye, can strive
For his home and his daily bread
He can find joy in life
When there is no hardship in his home

But one evening, disaster struck
In an instant, I was blinded
As if a window had been slammed shut
And where once there was day, there was night

Yes, there is no use in complaining
About the fate that dealt me such a blow
But to be a burden and a nuisance
Is a sorrow that cuts me to the core

Without daylight, without sun, I must live
And that I can bear with patience
But to strive for my loved ones
Is the sole purpose of my life