Enhver til Sitt - Burzum перевод на английский

Enhver til Sitt

Jeg følger etter hesten, inn i skogen.
Blødende; våt nedentil av eget blod.
Føttene føles stadig tyngre;
En bankende smerte i låret.

Buksene har blitt som gips
Rundt beina der blodet har størknet.

Jeg faller, men reiser meg igjen.
Sjanglende, haltende, stumpende, fallende.
Min jakt når sin slutt, i den våte mosen
Ved månetjernets ensomme bredd.
Månetjernets ensomme bredd.
Månetjernets ensomme bredd.

Hvorfor må jeg prøve skjebnen igjen og igjen?
Hvorfor må jeg glemme smerten når såret gror?
Hvorfor må jeg venne meg til en ødelagt kropp?
Hvorfor må jeg glemme hvor jeg falt sist?
Hvorfor må jeg glemme? Hvorfor må jeg glemme?
Hvorfor må jeg kjenne den gamle smerten igjen (og igjen og igjen...)?

En gang, denne gang, går det ikke å reise seg igjen.
Jeg forblir der, i den våte mosen, alene og døende.
Det går ikke å reise seg igjen, og jeg vil det ikke heller.
Månen speiler seg i vannoverflaten og blinker til meg.

Månen blinker til meg.
Månen blinker til meg.

Lyset blir sterkere.
Månegudinnen kommer til meg.

Jeg fryser ikke mer.
Jeg varmes av månelyset.

Hvorfor må jeg prøve skjebnen igjen og igjen?
Hvorfor må jeg glemme smerten når såret gror?
Hvorfor må jeg venne meg til en ødelagt kropp?
Hvorfor må jeg glemme hvor jeg falt sist?
Hvorfor må jeg glemme? Hvorfor må jeg glemme?
Hvorfor må jeg kjenne den gamle smerten igjen?

Jeg fryser ikke mer.
Jeg varmes av månelyset.
Jeg fryser ikke mer.
Jeg varmes av månelyset.

Enhver til Sitt

I follow the horse, into the forest.
Bleeding; wet below with my own blood.
My feet feel ever heavier;
A throbbing pain in my thigh.

My pants have become like plaster
Around my legs where the blood has congealed.

I fall, but get back up again.
Staggering, limping, stumbling, falling.
My hunt comes to an end, in the wet moss
By the lonely shore of the moon lake.
The lonely shore of the moon lake.
The lonely shore of the moon lake.

Why must I tempt fate again and again?
Why must I forget the pain once the wound has healed?
Why must I become accustomed to a broken body?
Why must I forget where I fell last time?
Why must I forget? Why must I forget?
Why must I feel the old pain again (and again and again...)?

This time, this once, it is not possible to get back up again.
I remain there, in the wet moss, alone and dying.
It is not possible to get back up again, and I don't want to either.
The moon reflects itself in the water's surface and winks at me.

The moon winks at me.
The moon winks at me.

The light grows stronger.
The moon goddess comes to me.

I am no longer cold.
I am warmed by the moonlight.

Why must I tempt fate again and again?
Why must I forget the pain once the wound has healed?
Why must I become accustomed to a broken body?
Why must I forget where I fell last time?
Why must I forget? Why must I forget?
Why must I feel the old pain again?

I am no longer cold.
I am warmed by the moonlight.
I am no longer cold.
I am warmed by the moonlight.