Текст и перевод песни Erik Bye - Varherres Klinkekuler

Varherres Klinkekuler

Jeg drømte at vår Herre var en pode med reven brok og skrubbsår på hver legg
Jeg så ham klinke kule med vår klode i muntre sprett mot universets vegg
Han klinket han var glad og det var sommer
Og solen tente lyn i farget glass.
Og tusen kloder rislet fra han lommer,
For i vår Herres lommer er det plass.

Og klodene fikk danse, sveve, trille til glede for hans hjerte og hans syn.
Så ble han distrahert, og glemte spillet
En sommerfugl strøk vingen mot hans bryn!

Åh, for en dag å fange sommerfugler! Det vakreste av alt han hadde skapt.
På marken lå Vårherres klinkekuler og følte seg alene og fortapt.

Omsider kom han trett, som alle poder,
Når det er kveld og leken har vært sen.
Han lå på kne og samlet sine kloder.
Da så han at han hadde mistet en

"Den lille blå! Den minste av dem alle! Han lette under gress og sten og hekk.
"Og den som var så blank i solefallet!"
Men mørket kom, og kulen den var vekk.

Det var vår egen Jord som var blitt borte, og marken lå der nattekald og våt.
Og Gud gikk hjem og hutret i sin skjorte. Men jeg kan ikke huske om han gråt.

Og vi som av den lille jord en båren og tror at intet teller uten den, vi får drømme at Han leter mer i morgen
... og håpe at Han finner oss igjen.

The Lord's marbles

I dreamt that our Lord was a boy with torn trousers and scabs on each leg
I saw him play marbles with our globe in merry bounces against the universe's wall
He played marbles, he was glad and it was summer
And the sun lit a fuse in coloured glass.
And a thousand globes trickled from his pockets,
For in our Lord's pockets there is space.

And the globes got to dance, float, roll to the delight of his heart and his sight.
Then he got distracted, and forgot the game
A butterfly brushed its wing against his brow!

Oh, what a day to catch butterflies! The most beautiful of all that he had created.
In the field lay our Lord's marbles and felt lonely and lost.

At last he came tired, like all kids,
When it's evening and the game has been late.
He knelt and gathered his globes.
Then he saw that he had lost one

"The little blue one! The smallest of them all! He searched under grass and stone and hedge.
"And the one that was so shiny in the sunset!"
But darkness came, and the ball was gone.

It was our own Earth that had been lost, and the field lay there cold and damp.
And God went home and shivered in his shirt. But I can't remember if he cried.

And we who are born from the little earth and believe that nothing matters without it, we can dream that He will search more tomorrow
... and hope that He will find us again.