Текст и перевод песни Frida Ånnevik - Søtten år

Søtten år

Så var jeg bare søtten år
Med kort rett klipp blant utslått hår
Og kjærlighetens rare spill
Var kun for dem som hørte til

Kanskje ble de rett fram snytt
Ung og gift og gammelt nytt
Jeg så langt fram og spilte sta
Men så var jeg bare søtten, da

For der i speilet på kommoden
Sto hu som ville knekke koden
Jeg fikk aldri lapp i smug
Eller, det var én, men det var jug

Men like fullt, en Skybert-venn
Det er da noe, det vet den
Som aldri mer skal bli søtten år igjen

(Og) ei som var av arvegods
Med ord som kunne slå til blods
For som man reder ligger man
Det er slike som skal ta seg fram

Sjøl sitter a fint i det nå
Med en som hun kan leve på
Og skjebne som kan spås i grut
Et liv som varer livet ut

Send en tanke ut til dem som vant
De som ble, de som ble valgt
De tapte i det lange løp
Som haren imot den som krøp

Men bygdedyr på høylys dag
Kan sprekke når du står ved lag
Om du overgår
Den du var som søtten år

Til de av oss med stille savn
Etter en hvem som helst
En som var sann
Sjelden ble vel mitt navn nevnt
Sist valgt og for alltid brent

Det kjennes lenge sida nå
Sjøl dagdrømmer kan gå i stå
Og gjør vondt verre til godt ment
For de av oss som blomstra sent

Vi lar oss rive med i høyt, høyt spill
Later som det later til
Holder vi oss sjøl for narr
Ser tydelig andres sår og arr

Når jeg hvisker til min Skybert-venn
Er jeg like unnselig som den
Aldri om jeg skal bli søtten år igjen

Så var jeg bare søtten år
Med kort rett klipp blant utslått hår
Jeg så langt fram og spilte sta
Men så var jeg bare søtten, da

Seventeen Years Old

So I was only seventeen years old
With a short, straight cut among wild hair
And the strange game of love
Was only accessible to those who belonged

Maybe they were simply cheated
Young and married and old news
I looked far ahead and played stubbornly
But then I was only seventeen, at that time

For there in the mirror on the dresser
Stood she who wanted to break the code
I never received a note in secret
Or rather, there was one, but it was fake

But still, a Skybert friend
That's something, that girl knows
Who will never be seventeen years old again

(And) one who was of inheritance
With words that could draw blood
For as someone makes their bed, they will lie
Such people must get ahead

She herself is sitting pretty now
With someone she can live off of
And fate that can be predicted in the embers
A life that lasts a lifetime

Send a thought to those who won
Those who stayed, those who were chosen
They lost in the long run
Like the hare against the tortoise

But village animals in broad daylight
Can burst when you endure
If you surpass
The one you were at seventeen years old

To those of us with a silent longing
For just anyone
Someone who was real
My name was rarely mentioned
Chosen last and burned forever

It feels like a long time ago now
Even daydreams can come to a standstill
And make it worse for well-intentioned
For those of us who blossomed late

We let ourselves be carried away in a high, high game
Pretending it pretends
Are we making fools of ourselves?
Clearly seeing the wounds and scars of others

When I whisper to my Skybert friend
I am just as unassuming as that one
Never, never will I be seventeen years old again

So I was only seventeen years old
With a short, straight cut among wild hair
I looked far ahead and played stubbornly
But then I was only seventeen, at that time