Текст и перевод песни Gåte - Til Deg (Vokal)

Til Deg (Vokal)

Du gledde meg så mykje,
Eg kan′kje gleda deg.
Det beste som eg hadde,
Var alt for smått for deg.
Men denne vesle knoppen av mitt eige rosentre,
Den skal du ha som minne om sumaren og meg.

I fjor haust var den berre eit'snøkvitt lite nor
Djupt nedi jorda, på rota åt si mor.
Når sumarsola vart så varm, då våga den seg opp,
Og skaut så friske grøne blad, og slik ein blodraud topp.

Men då var hausten her igjen, med gufs frå hei og nut,
Det vart for seint, så altfor seint, han fekk ′kje spretja ut.
Så laut han døy, og vondt det var då vesle livet gjekk;
Men lagnad-stålet av han skar, det finst 'kje råd med slikt.

Og ilska rann med livet ut i tidens djupe hav,
Der lengt og liding, sorg og sut, ja alt skal gløymast av.
Og rota som den grodde på må visna bort og døy,
For alt som lever her på jord er liksom gras og høy.

To You (Vocal)

You made me so happy,
I can't make you happy.
The best that I had,
Was too small for you.
But this little bud of my own rose tree,
You shall have as a reminder of the summer and me.

Last autumn it was just a snowy little bud,
Deep in the earth, on the root of its mother.
When the summer sun became so warm, it dared to rise,
And shot such fresh green leaves, and such a blood-red top.

But then autumn was here again, with gusts from hill and mountain,
It got too late, so too late, he couldn't get out.
Then he had to die, and it was painful when his little life went;
But the blade of fate cut him off, there's no way to deal with that.

And anger flowed out with life into the deep ocean of time,
Where longing and suffering, sorrow and grief, yes everything shall be forgotten.
And the root from which it grew must wither and die,
For all that lives here on earth is like grass and hay.