Текст и перевод песни Ihsahn - Til Tor Ulven (Søppelsolen)

Til Tor Ulven (Søppelsolen)

Som å søke beskyttelse mot mørke
I armene til et speil
Hos den som kastet deg ut
Fra din egen dyriske varme
Siden er du siamesisk alene
Med et nattlodd i hver av dine fire hender
Det er ennå før drukningen
Eller trekningen
August
Plutselig fikk jeg øye på deg
Inne i det forlatte kjøkkenet
Et askebeger med en sammensnørt epleskrott
En sigarett stump en kirsebærstein
Hvor mange dager eller uker
Er det siden det falt så heraldisk på plass
Et rundt blikkaskebeger med bunnen dekket av et svart kornete belegg
Som gjor med vulkansk aske
Det som roper i deg
Roper ikke på deg
Mai
Annsiktet en nisje
Der står skuffen med det i deg som ennå gløder og varmer
Når det er stille virker tyngeloven større
Ingen frukt nå bare blomster
Jeg tenker på et gult eple i regnet
Det er spist
Dyrene er spist og kommer igjen
Vi blir ødelagt og kommer igjen
Det som ikke kan se seg selv ser gjennom deg
Desember
Tilfrossne fotspor
Riller kvadrater kors fiskebeins mønster overstrødd med et tynt lag puddersnø
Så kontrasten mellom de opphøyde og de lave partiene blir tydelig
Der hvor mange individuelle spor møtes
Flyter de sammen i en nesten enhetlig ruglette tekstur
Overfloder av spor nærmer seg det sporløse igjen fra motsatt side
Det som ikke kan skrike selv har ingen angst
Det trenger ikke ditt skrik
Som å søke beskyttelse mot mørke
I armene til et speil
Hos den som kastet deg ut
Fra din egen dyriske varme
Siden er du siamesisk alene
Med nattlodd i hver av dine fire hender
Det er ennå før drukningen
Eller trekningen

Til Tor Ulven (Søppelsolen)

As if seeking refuge from the dark
In the arms of a mirror
With the one who cast you out
From your own animalistic warmth
Since then, you've been Siamese, alone
With the fire of your doom in each of your four hands
This is still before the drowning
Or the drawing
August
Suddenly I caught sight of you
Inside the deserted kitchen
An ashtray with a shriveled apple core
A cigarette butt, a cherry pit
How many days or weeks
Since it fell so heraldically into place
A round tin ashtray with a bottom covered in a black, granular coating
As if smeared with volcanic ash
That which cries in you
Does not cry to you
May
Face a niche
There stands the drawer with that in you that still glows and warms
When it's quiet the law of gravity seems greater
No fruit now, only flowers
I think of a yellow apple in the rain
It is eaten
The animals are eaten and return
We are destroyed and return
That which cannot see itself sees through you
December
Frozen footprints
Lines, squares, crosses, a fishbone pattern strewn with a thin layer of powder snow
So the contrast between the elevated and the low areas becomes clear
Where many individual tracks meet
They merge into an almost uniform rough texture
A profusion of tracks approaches the trackless again from the opposite side
That which cannot scream itself has no fear
It does not need your scream
As if seeking refuge from the dark
In the arms of a mirror
With the one who cast you out
From your own animalistic warmth
Since then, you've been Siamese, alone
With the fire of your doom in each of your four hands
This is still before the drowning
Or the drawing