Текст и перевод песни Jan Eggum - Johan

Johan

Johan e fri for gjeld, - men frustrert
Som en førtidspensjonert.
No e livet hans halvert
Og huset betalt.
No sitter han der, feit og forsagt
Med musikk i langsom takt,
Stuegrisen uten makt
Når noe går galt,
Et sted i det store velferdshavet,
Levende begravet.
Kom inn og møt

Johan, i sine beste år.
Han venter på en vår,
Men merker knapt at hjertet slår.
Johan, som skulle ha vært med,
Men ser det hele skje,
Mens tiden går.

Han føler seg så streit. Han blir stum,
Som om kilden hans va tom,
Som om ingen bryr seg om
Ka han har å si.
Han kjenner seg så feig, påtatt fjern.
Han har lagt seg sjøl i jern,
Med et fjernsyn som et vern
Ut mot det fri.
Han går til sin elskede med kler på
Og blader som han ser på.
Snart sover han.

Johan, i sine beste år,
Som venter på en vår,
Men merker knapt at hjertet slår.
Johan, som skulle ha vært med,
Men ser det hele skje,
Mens tiden går.

John

John is free from debt, - but frustrated
Like someone who has been prematurely retired.
Now his life is halved
And the house is paid off.
Now he sits there, fat and humble
With music at a slow pace,
The couch potato without power
When things go wrong,
Somewhere in the great sea of welfare,
Buried alive.
Come in and meet

John, in his prime.
He's waiting for spring,
But can hardly feel his beating heart.
John, who should have taken part,
But sees everything happen,
As time goes by.

He feels so straight-laced. He grows silent,
As if his spring had run dry,
As if no one cares
What he has to say.
He feels so cowardly, pretending to be distant.
He has locked himself up,
With a TV as a defense
Against the outdoors.
He goes to his beloved with his clothes on
And magazines that he leafs through.
Soon he falls asleep.

John, in his prime,
Who's waiting for spring,
But can hardly feel his beating heart.
John, who should have taken part,
But sees everything happen,
As time goes by.