Текст и перевод песни Rita Engebretsen - Nordmannen

Nordmannen

Mellom bakkar og berg ut med havet
Heve nordmannen fenge sin heim
Der han sjølv heve tuftene grave
Og sett sjølv sine hus oppå deim

Han såg ut på dei steinute strender
Der var ingen som der hadde bygd
Lat oss rydja og byggja oss grender
Og så eiga med rudningen trygt

Han såg ut på det bårute havet
Der var ruskut å leggja ut på
Men der leikade fisk ned i kavet
Og den leiken den ville han sjå

Fram på vinteren stundom han tenkte
Gjev eg var i eit varmare land
Men når vårsol i bakkane blenkte
Fekk han hug til si heimlege strand

Og når liene grønkar som hagar
Når det lavar av blomar på strå
Og når netter er ljose som dagar
Kan han ingen stad venare sjå

Sud om havet han stundom laut skrida
Der var rikdom og benkjer og bord
Men ikring såg han trelldomen kvida
Og så vende han atter mot nord

Lat no andre om storleiken kivas
Lat dem bragla med rikdom og høgd
Mellom kaksar eg inkje kan trivast
Mellom jamningar helst er eg nøgd

The Norseman

Among hills and cliffs out by the sea
The Norseman has caught his home
Where he himself has dug the foundations
And himself put up his house on them

He looked out on the stony shores
There was no one who had built there
Let us clear and build ourselves homesteads
And then own the clearing safely

He looked out on the choppy sea
There was commotion to put out on
But there played fish down in the depths
And that play he wanted to see

Into winter he sometimes thought
Would that I were in a warmer country
But when spring sun in the hills shone
He got desire for his home strand

And when the hillsides turn green as gardens
When it blooms from flowers on hay
And when nights are light as days
He can see no more beautiful place

South across the sea he sometimes had to go
There was wealth and benches and boards
But around he saw serfdom moan
And so he turned again towards the north

Let others now quarrel about greatness
Let them brag with wealth and height
Among tyrants I cannot thrive
Among equals I am most content