Barndomshjemmet

Der hvor agren bølger under nordenvinden og hvor skogen grønnes under sneens brem
Der hvor livets alvor tidlig furer kinnen ligger det mitt dyre kjære barndomshjem.
Ah jeg husker over alt vel ungdomstiden alt mitt stille fryd og alt mitt unge mot,
Hjemmet var min varme lengsel alltid siden, aldri glemmer jeg den gang jeg det forlot.
Fra det fjerne hjem til Norge fedrejorden, bærer tankene min lengsel sår og øm,
Jeg har lekt som barn så ofte der ved fjorden aldri glemmer jeg min barndoms lyse drøm.
Jeg er gammel nu og har av alt tilbake, bare minnet om min fjellbygds fagre strand,
Og de sommerglade lyse ungdomsdager som her ute jeg dog aldri glemme kan.
Alltid tenker jeg i dagens kamp for brødet på min gamle far og på min slitne mor,
Hvor av kjærlighet de helt var gjennomglødet, kjærligheten til sitt hjem og til sin jord.
Akk nu hviler de forlengst i fedrejorden men min lengsel iler hjem så sår og øm
Dit hvor jeg har lekt som barn en gang ved fjorden aldri glemmer jeg min barndoms lyse drøm.
Åh hvor husker jeg min unge brud om våren hun som var mitt alt og ett da jeg var ung
Midt i sommerens rike flor de smykket båren siden ble min levsens kamp så alt for tung.
Alt hva jeg har båret med meg i min trengsel på min vandring her i verden akk det er
Kun min første fine blyge barndomslengsel minnet om de tre jeg en gang hadde kjær.
Fra det fjerne hjem til Norge fedrejorden bærer tankene min lengsel sår og øm,
Jeg har lekt så ofte der ved fjorden aldri glemmer jeg min barndoms lyse drøm.