Текст песни Det Lysnet I Skogen - Helge Borglund

Det lysnet i skogen da ilte jeg frem
Snart sto jeg hvor bakkestupet skrånet.
Jeg så den vide bygd og jeg så mitt kjære hjem,
Jeg så hvor de fjerne åser blånet.
Jeg så de brede fjorder som skar seg inn i bukt,
Og elven så jeg blinke og krumme seg så smukt,
Jeg lengtes til de sollyse sletter.

Og dog var det atter som den sukkende li,
Kunne blidelig holde meg tilbake,
Som om den bak meg hvisket: Forlater du min sti,
For ned i folkevrimmelen å drage.
Akk skogen og fjellvannet hadde i mitt sinn
For første gang suset sin vemodstanke inn,
Og siden jeg glemmer den vel aldri.

Thi ofte når jeg går i den myldrende by,
Med de bonede skinnende saler,
Den samme hvisken lyder så bønnlig så blyg,
Fjernt henne fra min barndoms grønne daler.
Da griper meg en lengsel til skog og til fjell,
Jeg hører atter bjeller og lurlokk hver kveld,
Og sus gjennom skjeggete graner.