Текст и перевод песни Rita Engebretsen - Tafjordulykken

Tafjordulykken

Kvelden hviler stille over Tafjordland
Fjellene seg spegler i det klare vann
Fiskerfolket rigger seg til nattens ro
I de lune hytter hvor de har sitt bo

Da var det det hendte som man kjenner til
Og man må vel kalle det et skjebnespill
Kunne de vel ane hvilken gru det ble
Vandre inn i Tafjordbuktens stille fred

Skredet kom og mange hjem ble lagt i grus
Ingen skjønte før de hørte bølgens brus
Mange kjempet tappert men det ble til ro
Vandre stilt og rolig inn i dødens bo

Mange måtte late her sitt unge liv
Bort fra far og moder, søsknene og viv
Sådan gikk det ofte her på livets hav
Alle må jo en gang vandre til sin grav

Tafjord hviler atter som om den har glemt
Hva det i sin kalde våte grav har gjemt
Men den gode hyrde tar dem til sin brud
Alle må jo en gang vandre til sin Gud

Tafjord Accident

The evening rests quietly over Tafjordland
The mountains are reflected in the clear water
The fishermen are preparing for the night's rest
In the cozy cabins where they have their home

Then it happened, as you know
And one must call it a turn of fate
Could they have known what horror it would be
Wandering into the quiet peace of Tafjordbukten

The landslide came and many homes were reduced to rubble
No one realized before they heard the roar of the waves
Many fought bravely but it came to rest
Wandering quietly and calmly into the embrace of death

Many had to give up their young lives here
Away from father and mother, siblings and wife
That's how it often is here on the sea of life
Everyone must one day wander to their grave

Tafjord rests again as if it has forgotten
What it has hidden in its cold, wet grave
But the good shepherd takes them to his bride
Everyone must one day wander to their God