Текст песни Bare Månen - Finn Kalvik

Bodil kom fra Bergen
Med en koffert i hver hånd
Med stor rød munn og med roser
Og et vakkert pannebånd
Langs den endeløse kaia
Balanserte hun så lett
Som en linedanserinne
Uten sko og sikkerhetsnett

Hun tok seg jobb som servitør
I en gammal brun kafé
Jeg tror det var på Kampen
Eller Vålerenga et sted
Og iblant så serverte'a
En hvit og dårlig løgn
Ga eff i hele verden
Og forsvant i flere døgn

Men det er bare månen
Som ser meg nå i natt
Og byen kaster skygger
Over bordet der vi satt
At jeg er rastløs
Ja, det vet jeg vel
Men jeg kan ikke lenger huske
Om jeg sa farvel

Det hun likte best var
Å synge og drikke vin
Hun hadde en gammal gitar
Hun hadde stjært fra eksen sin
Hun elska Janis Joplin
Og sang Me and Bobby McGee
Prata høyt i søvne
Og hadde alltid noe å gi

Det er bare månen
Som ser meg nå i natt
Byen kaster skygger
Over bordet der vi satt
At jeg er rastløs
Ja, det vet jeg vel
Men jeg kan ikke lenger huske
Om jeg sa farvel

Iblant så ble hun stille
Hun lå på sofaen hele da'n
Samme hva jeg gjorde
Jeg nådde ikke fram
Jeg spurte, "Er det noe"
"Du ikke har fortalt?"
Da sa hun, "Ja,"
"Iblant så vil jeg bare gjøre slutt på alt"

Siste gang jeg så'a
Var sommeren '85
Vi møttes helt tilfeldig
Så jeg fulgte henne hjem
Jeg så henne forsvinne
Blant trærne på Skillebekk
Hun spasserte inn i solen
Så var hun vekk

Og det er bare månen
Som ser meg nå i natt
Byen kaster skygger
Over bordet der vi satt
At jeg er rastløs
Ja, det vet jeg vel
Men jeg kan ikke lenger huske
Om jeg sa farvel